| Colombias historie |
|
|
|
| Skrevet av Administrator | |
|
Drømmen om El Dorado Alonso de Ojeada var den første spanjolen som i 1499 kom til det området som tilsvarer det som i dag er Colombia. Han kom for øvrig i selskap med italieneren Amerigo Vespucci, og det er etter ham at kontinentet Amerika er oppkalt. De første årene av "La Conquista" - den spanske erobringen - ble preget av oppdagelsesreisende og opprettelse av enkle handelsstasjoner langs nordkysten. Det som lå bak erobringen av landet var myten om El Dorado - byen full av gull. Spanjolene fant aldri El Dorado, men førte allikevel mengder av gull og sølv ut av landet.
Indianernes rike Før de spanske erobringene bodde det mange forskjellige indianerstammer i det nåværende Colombia. De fleste av dem livnærte seg av jakt og fiske, mens noen stammer hadde utviklet et avansert jordbruk. Til den sistnevnte gruppen hørte Sinu-stammen. De hadde bygget store demningsanlegg på lavlandet i nord. Til denne gruppen hørte også Chibcha- eller Musicastammen. De dominerte høylandet på fjellkjeden i øst. Mange indianerstammer var dyktige håndverkere, spesielt var gullsmedyrket godt utviklet.
Spansk koloni Fra 1550 og fremover utvandret mange spanjoler til den spanske kolonien Nueva Granada (dagens Colombia). Kolonien tilhørte lydriket Peru frem til begynnelsen av 1700-tallet. I 1717 ble Nueva Granada eget lydrike med Santa Fe de Bogotá som hovedstad. Lydriket omfattet nåværende Colombia, Ecuador, Venezuela og Panamá. De fleste spanjoler slo seg ned på høylandet som bønder. Viktig for det koloniale landbruket var encomienda-systemet, som innebar at de bofaste indianerne var tvunget til å gi gratis arbeidskraft til nybyggerne. Mangel på arbeidskraft gjorde også at det ble importert afrikanske slaver i stor skala på 1600- og 1700-tallet. Cartagena ble en av de viktigste slavemarkedene i Karibien. Da den spanske kongen ble avsatt av den franske keiser Napoleon på begynnelsen av 1800-tallet, begynte kreolene (spanske ætlinger født i Syd-Amerika) å opprette lokale regjeringer i forskjellige deler av kolonien. En etter en erklærte regjeringene sin selvstendighet i forhold til Spania, hvoretter moderlandet gikk til motangrep og tok tilbake kontrollen over kolonien. Først i 1819 ble Gran Colombia (Stor-Colombia) utropt til republikk, med frihetskjempen Simón Bolívar som første president. Spenningen mellom de ulike delene av republikken var stor, og Venezuela og Ecuador brøt snart ut av unionen. Colombia og Panamá dannet da en republikk og tok tilbake navnet Nueva Granada. Etter ytterligere en navneendring fikk Colombia i 1886 sitt nåværende navn, Republika de Colombia.
Politisk utvikling og borgerkrig Den nye republikkens første år var preget av flere borgerkriger. I 1899 brøt det ut et landsomfattende opprør. Borgerkrigen som fulgte ble kalt "tusendagerskrigen". Da de konservative til slutt seiret, hadde 100 000 mennesker mistet livet. På grunn av de store avstandene og den dårlige kommunikasjonen klarte Colombia ikke å ta vare på sine interesser i Panamá. Med støtte fra amerikanske tropper erklærte så Panamá i 1903 sin selvstendighet. Etter en forholdsvis fredelig periode frem til midten av 40-tallet ble forholdene igjen spente. De konservative som styrte landet favoriserte de store godseierne og kirken. De sosiale motsetningene vokste. Da den folkelige venstreliberaleren, Jorge Eliécer Gaitán, ble myrdet på åpen gate i 1948, brøt det ut en voldsom borgerkrig, "La Violencia" (voldsperioden). Urolighetene begynte i Bogotá og spredte seg over hele landet. Mellom 200 000 og 300 000 mennesker mistet livet i denne lange og blodige krigen. Storgodseierne utnyttet situasjonen til å ta over jorden til småbøndene. En stor del av landsbybefolkningen flyktet til storbyene, hvor slumområdene vokste raskt. Borgerkrigen var intens frem til 1953, da general Rojas Pinilla grep makten. I 1957 ble Pinilla avsatt og de to stridende parter ble enige om å skiftes på å tilsette president og dele på parlamentsplassene de kommende 16 år. Avtalen som ble kalt "Frente National" resulterte i at våpnene ble lagt ned, men den løste ikke de underliggende sosiale konfliktene. På 60- og 70-tallet ble det opprettet flere geriljagrupper, bl.a. den Moskva-tro kommunistiske FARC (Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia), den maoistiske EPL (Ejército Popular de Liberación), og den Cuba-inspirerte ELN (Ejército de Liberación Nacional). Krigen mellom geriljaen og hæren ble ført på landsbygden, der sivilbefolkningen ble hårdt rammet. Til tross for flere fredsinitiativ og forhandlinger med geriljaen ble kampen intensifisert på hele 80-tallet. Splittingen innen geriljaen og fremveksten av halvmilitære (høyreekstreme) grupper saboterte alle tilløp til våpenhvile.
Narkotikakarteller Dyrking av narkotika ble vanlig på 70-tallet, og den ble eksportert i stor skala til USA. På slutten av århundret tok den enda mer lønnsomme kokainsmuglingen over. Kokaen, som tradisjonelt er blitt dyrket i Peru og Bolivia, ble foredlet til kokain i Colombia og ble smuglet videre via colombianske emigrantgrupper i USA. Gevinsten var enorm, og snart ble narkotikakartellene økonomiske maktfaktorer. Deres voldsmetoder gjorde politi og myndigheter til ofre for en generell utvikling av volden i samfunnet. Etter at fire presidentkandidater var blitt myrdet under valgkampen i 1989, brøt det ut åpen krig mellom regjeringen og narkotikakartellene. Mordet på den populære liberale kandidaten, Luis Carlos Galán, førte til at regjeringen innførte unntakstilstand. Politi og militære gjennomførte razziaer og grep mer enn 10 000 mennesker og beslagla flere tonn kokain. Fem ledende colombianske narkotikahandlere ble utlevert til USA for å stilles for retten der. Kartellene svarte med en egen krigserklæring. Dommere, politi, journalister og andre ble myrdet. Mer enn 200 terroristattentater fant sted i 1989 og antall dødsofre var like mange. Den liberale César Gaviria Trujillo, som hadde stått den myrdede Galán nær, vant presidentvalget i 1990. I det samme valget fikk de oppløste og avvæpnede geriljabevegelsene M-19 og EPL, som hadde stiftet partiet ADM-19 (Allianza Democrática M-19), flere plasser i parlamentet. En representant for ADM-19 fikk til og med plass i Trujillos regjering, som foruten liberale også besto av flere konservative ministre. Selv om Colombia i dag kan sies å ha et stabilt demokratisk system, hersker det en utbredt apati. Under kongressvalget i 1991 stemte bare 30% av den stemmeberettigede befolkningen. I hele Colombias historie har store deler av landet vært kontrollert av andre grupper enn statsmakten. I dag regner man med at minst en tredjedel av landet står under kontroll av enten geriljaen eller narkotikakartellene. De forskjellige geriljagruppene som tidligere fikk støtte av Cuba, Kina og Sovjetunionen, får nå sine inntekter gjennom utpressing og kidnapping.
Sosiale forhold Arbeidsløsheten er offisielt ikke så høy, men statistikken dekker bare storbyene og de som tilhører den formelle delen av arbeidsmarkedet. Den lave sysselsettingsgraden er et stort problem og millioner av colombianere forsørger seg på uformelt vis, det vil si på det svarte marked, for eksempel med skopussing og gatesalg. 45% av arbeidsstyrken er kvinner, og det er den største andelen i hele Syd-Amerika. Inntektene er meget ujevnt fordelt mellom de sosiale gruppene og i de forskjellige deler av landet. I storbyene finnes det en relativt stor og velstående overklasse, men også store slumområder. De som tilhører overklassen er nesten uten unntak hvite, mens de fattigste utelukkende er svarte. I storbyene finner man mange, mange gatebarn, "gamines". Gatebarn, prostituerte og narkomane faller ikke sjelden som ofre for dødsskvadroner som vil "rense slumområdene". -----------------------------------
Angi som favoritt
Bokmerke
Send som e-mail
Treff: 1924 Kommentarer (0)
 Skriv kommentar
|
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
