Fam. Ytterli sitt reisebrev fra Colombia.
Vår historie
Året var 1999, og jeg hadde samlet masse informasjon fra de forskjellige adopsjonsforeningene. Jeg hadde endelig bestemt meg for at jeg ville adoptere. Vi satt å så på bildene av alle de skjønne barna fra alle land i verden.
Vårt plan-barn kommer fra Sincelejo, Colombia, og er en av grunnene til vi valgte Colombia som "vårt" land.
Vi sendte vår søknad til SUAK 24.06.1999, ble godkjent 17.01.2000. Det var en fantastisk følelse.
Fikk sendt papirene våre til Colombia 04.04.2000.
Ble godkjent i ICBF 31.05.2000.
Spenningen steg i heimen når vi skjønte at den lange ventetiden snart var slutt.
14.09.2000 fikk vi beskjed om at vi var tildelt distriktet Bucaramanga, ligger nordøst for Bogota ca. 42 mil.
29.09.2000 Fikk vi telefon fra Bjørg i AF, hun fortalte at vi hadde fått ei lita jente på 16 mnd fra Colombia. Gleden var stor!!!
Tenk vi var blitt mamma og pappa til denne skjønheten fra Colombia. Vi fikk til slutt samlet oss, satt oss i bilen og kjørte til Adopsjonsforum, hentet bildene og kjørte stolte til farmor på vei hjem for å vise gullet. Hun som oss falt pladask for vårt nye familiemedlem.
Den 18.10.2000 kl. 0600 stod to forventningsfulle nybakte foreldre med masse bagasje på Gardermoen, sjekket inn og dro av gårde til det uvisse...
1st døgnet
 kl. 07:51, 20.10.2000 ble vi vist inn på rommet hos Familiar Bienestar av sosialarbeideren som
hadde vår sak. Rommet inneholdt 2 enkle stoler og en sofa, en barneseng og noen leker, men ingen Maria Alexandra. I tillegg til oss, var Luz Stella (AdopsjonsForums kontaktperson i Bucaramanga) Yolanda, advokaten vår og sosialarbeeideren. Vi fikk se bilde av Maria Alexandra da hun kom til ICBF 18.10.1999 og hun var like skjønn da. Luz Stella holdt praten i gang i minutter som virket som år, og måtte på et tidspunkt ut for å sjekke om ungeskrik fra 1 etg. kunne være vår Maria Alexandra, men det var det heldigvis ikke. Kl. 08:08 ankom vår Maria Alexandra på armen til sosialarbeideren sammen med et kobbel av andre kvinnfolk. Hun hadde på seg en rød kjole med matchende sløyfer i håret, og hun så dypt skeptisk på de to fremmede som satt i sofaen, spesielt han blonde med de blå øynene!!!
Nesten umiddelbart ble hun plassert i armene på mor Vibeke med det resultat at hun begynte å gråte. Sterke følelser trengte seg på hos både mor og far da, og alt vi på forhånd hadde tenke å gjøre for å trøste henne forsvant som dugg for solen.
 Etter en kort stund gjenvant vi fatningen og mens mamma vugget og shhhhhet på henne fant pappaen frem Ole Brum sekken Som var pakket på forhånd. Ut av sekken hoppet Tiger'n, da stilnet gråten inn. Tigeren pratet nemlig til henne og hoppet nonsjalangt opp i fanget hennes. Han spurte til og med om å få litt av det godteriet hun hadde med. Maria Alexandra så med store mørke øyne fra Tigeren, han rare blonde (pappa) og mammaen, og lurte nok fælt på hva dette var for noe.
Etter å ha tatt bilder og undertegnet noen papirer forlot vi åstedet etter ca. 30 min. Vi stoppet vet et Supermarcado for å handle inn det aller mest nødvendige, og mens pappaen og Luz Stella gjorde det fortsatte Maria Alexandra og mamma å undersøke den spennende Ole Brum sekken.
Tilbake på hotellet begynte vi straks å leke med alle lekene vi hadde med, og det tok ikke lang tid før hun var tint opp og begynte å dirigere mor og far i ønskede retninger og til å gi lekene de nødvendige egenskapene. Sauen som vi fikk låne av Ingeborg (tusen takk) fikk etterhvert bare tilnavnet El niño, måtte gjøre triks sauer i Norge ikke er vant til å gjøre. I tillegg å prate og bevege seg måtte han også holde alle de andre lekene. Det ble etterhvert fult i den omfangsrike favnen...
 Etter noen timers lek viste Maria Alexandra tydelige tegn på at hun begynte å bli trøtt (det er sånn foreldre bare ser). Vi gjorde dermed et forsøk på å legge henne i sengen sin mens vi satt på verandaen for ikke å forstyrre henne. Det skulle ikke gå riktig slik som vi hadde tenkt. Maria Alexandra har nemlig vist seg å være svært så skravlesyk, og når hun fortsatte å prate i sengen, bare avbrutt av noen kraftige lattersalver, innså vi at det nok var litt tidlig å legge seg (det er sånn foreldre bare ser).
Vi startet nokså umiddelbart i å lære henne norsk og vår filosofi har vært å vise i pekeboken bilder og så si ordet på norsk og spansk (dvs. i de tilfellene hvor vi har kunnet ordet på spansk). Dette bragte oss opp i en diskusjon med Maria Alexandra om ordet "katt", eller "Gato" på spansk. Når vi kommer til katten i pekeboken kommer Maria Alexandra oss i forkjøpet og sier "gato". Katt sier vi, mens hun fortsetter med gato. Og slik pågår det en stund med katt-gato-katt-gato, helt til hun svarer med "GATO"!!! i et tonefall som får oss til å forstå at diskusjonen er over. Det heter viss "gato" en stund til.
 Vi har imidlertidig fått gjennomslag for et norsk ord; mere. Under lek som tydelig har slått ann har vi spurt om hun lyst på mer, eller bare mere?
Svaret har kommet relativt klokkeklart tilbake akkompagnert av et strålende smil: mere!!!
Vi har også funnet gleden i to tannkremtuber som Maria Alexandra fikk øye på på badet. Hun har tatt disse med en i hver hånd og gått en runde ut i stua og tilbake til badet med mor og far på slep. På badet kastet hun begge tannkremtubeke i vasken og satte opp et forferdet uttrykk i anskitet; hva var det som skjedde nå??
En gang ble mor og far igjen på stua mens Maria A forsvant inn på badet. Da kom nokså umiddelbart hodet hennes tilbake i døråpningen og hun formante et tydelig "vamos", samtidig som hun klart lot det skinne igjennom at det ville vanke represalier dersom formaningene ikke ble fulgt.
Foreløpig har Maria Alexandra vært mest tillitsfull ovenfor mamma Vibeke når hun har hatt behov for trøst og beskyttelse, antakelig fordi hun er mørk og kvinne. Pappa Finn får forhåpentligvis innpass på dette området etterhvert,
Dette er statusrapport etter 20-21 timer. Hva fortsettelsen vil bringe kan vi bare ane, men to stolte og lykkelige foreldre gleder seg.
Skrevet av Finn Ytterli.
Tenk, nå har vi vært ute å reist igjen. Oscar er kommet hjem til oss.
 Colombia var like herlig som vi husket det fra sist. Menneskene, lydene, luktene, været og trafikken :-) Det var herlig å være tilbake.
Denne gangen fikk vi beskjed om at de skulle komme å hente oss kl. 0900 tirsdag 13 mai 2003. Var i grunnen ikke så nervøs denne gangen, men når jeg fikk vite at Chiquetines hadde fremskyndet overtagelsen med 1 time og der satt vi i shorts og "gamle" klær ved frokost bordet, mor hadde ikke gjort seg klar til dette første viktige møtet!!! Og vi hadde 15 min å gjøre det på!
Da ble det fart på sakene og vi ble med et nødskrik ferdige til Maria-Elena kom for å hente oss. Maria var veldig spent, og skravla hele veien til Chiquetines, som tok ca. 30 min.
Vi ble vist inn på et kontor, og de fortalte hvordan det hele skulle gå for seg! De skulle gjøre han klar og lurte på om det var noe spesielt vi ønsket at han skulle ha på seg var svaret nei....
Maria-Elena ble med legen ut for å ta bilde av han, så der satt vi!!!
Så kommer de inn med han i armene.
Han var bare sååååå nydelig, han så på oss med store våkne øyne.
Ganske herlig følelse denne gangen også. Maria ville bare susse på han med en gang, og han så ut til å like det.
Vi fikk 15 minutter alene med han før de kom inn for å fortelle om bakgrunnen hans. Det var godt å få vite så masse om svangerskapet "hans" og at alt var gått som det skulle etter han var blitt født også.
Innholdet på denne siden har vi fått lov til å bruke av:
Familien Ytterli
 |
RSS for kommentarer
Reisebrev 
Copyright - Colombiafriend.com