| Litt om konflikten i Colombia |
|
|
|
| Skrevet av Administrator | |
|
Colombia: Et land, mange konflikter Konflikten i Colombia er kompleks, og vi kan ikke dekke den fullstendig her. Men noen generelle karakteristikker for konfliktene bør trekkes fram – slik som deres røtter i Colombias politiske og sosiale evolusjon og deres sammenheng med regionale konflikter. Dette gjelder spesielt gjennom det tjuende århundre, da store landarealer ble kolonialisert og dagens sosiale og økonomiske skillelinjer ble skapt. Dagens konflikt har sine røtter i en periode som kalles «la Violencia» (Volden) og som var mellom 1948 og 1957. En gammel rivalisering mellom liberale og konservative krefter eksploderte i en væpnet konflikt som førte til at titusener mistet livet. Da denne perioden var slutt, flyttet væpnede grupperinger med tilhørighet til kommunister og liberale seg til fjerntliggende deler av landet, der det eksisterte interne grenser mellom områdene. Denne situasjonen ble av mange colombianske analytikere kalt for «utelukkelsen» av store deler av colombiansk politikk. Perioden dannet grunnlaget for dannelsen av forskjellige geriljagrupperinger på 1960- og 1970-tallet, slik som FARC (las Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – den største grupperingen), ELN (Ejército de Liberación Nacional), EPL (Ejército Popular de Liberación), Quintín Lame (en urbefolkningsgruppe) og M19 (Movimiento 19 de Abril). De væpnede konfliktene ble mer intense mens konservative og liberale alternerte om å ha regjeringsposisjonen. Samtidig var det ingen statskupp, slik det var i mange andre latinamerikanske land i samme periode. De militære styrkene vokste, og fikk økonomisk støtte og opplæring fra USA i likhet med andre væpnede styrker i regionen. Siden slutten av 1980-tallet har fortløpende forhandlinger ført til demobiliseringer blant noen av geriljagruppene - delvis i forhold til EPL, og totalt i forhold til M19 og Quintín Lame. Dermed er de gjenstående geriljagrupperingene idag FARC og ELN. I tillegg til militære styrker og gerilja, må også de såkalte autodefensas («selvforsvarsgrupperinger») nevnes. De har historisk sett blitt kalt for paramilitære på grunn av sin bakgrunn fra 1960-tallet da de ble dannet av hæren som en del av strategien i kampen mot geriljaene. Sivile fikk våpen og ble trent opp av tidligere militært personell. Gjennom 1980-tallet ble disse gruppene videre utviklet, og ble sammenvevd med private væpnede styrker som tilhørte landeiere, narkotikaprodusenter, –smuglere og andre. De var ansvarlige for uttallige brudd på menneskerettighetene i det de gikk til angrep på sivilbefolkningen og NGOer og beskyldte dem for å støtte geriljaen. Disse gruppene opererer ofte med støtte eller lukkede øyne fra de militære styrkene, slik det er beskrevet i forskjellige rapporter fra FN, internasjonale og colombianske NGOer. I det siste har selvforsvarsgruppene koordinert sine operasjoner på et nasjonalt nivå, og har offentlig gjort krav på sitt eget område i den væpnede konflikten. Til tross for at selvforsvarsgruppene ble forbudt i 1989, ser det ut til at de kan operere ganske uforstyrret, også innenfor militære soner, og svært få av deres medlemmer har blitt arrestert eller anklaget av domstoler. Andre aspekter ved de væpnede konfliktene er:
Alt dette fører til at bruddene på menneskerettigheter i Colombia har nådd et alarmerende nivå. Ifølge troverdige kilder, blir brudd på menneskerettighetene og brudd på internasjonal humanitær lov oftest begått av sikkerhetsstyrker og selvforsvarsgruppene, selv om de også blir begått av geriljaen. Det er likevel bare en del av ofrene som direkte skyldes den interne konflikten. «… mange brudd (…) ligger utenfor denne konteksten (bevæpnet konflikt)…». Generaladvokaten skriver i sin menneskerettighetsrapport fra 1992 at «sikkerhetsstyrkene er trent for å forfølge en kollektiv fiende… de trekker for eksempel en direkte sammenheng mellom fagforeninger eller bondeorganisasjoner og de undergravende styrkene…» Forskjellige deler av den sivile befolkningen, slik som menneskerettighetsforsvarere, advokater, journalister, politikere etc, har vært og er fortsatt ofre for systematisk undertrykkelse som kontinuerlig begrenser deres arbeid, uten at noen blir straffet for det. De fleste av dem som er ansvarlige for disse bruddene, har ikke blitt trukket for noen rett eller anklaget. Ifølge Amnesty International sin rapport fra 1997, ble mer enn 1000 personer drept av sikkerhetsstyrker eller selvforsvarsgruppene uten lov og dom. Tilsvarende har også geriljaen foretatt et utall av brudd på internasjonal humanitær lov, blant dem kidnapping og drap på sivile. Myndighetene har opprettet et komplekst byråkrati for å beskytte menneskerettighetene, men dette har ifølge colombianske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner ikke ført til noen store endringer. Med ordene fra forsker Diego Pérez: «… kravene som blir satt til å beskytte verdighet og menneskerettigheter eksisterer side om side med de mest nådeløse former for forfølgelse, utryddelsen av dissidenter, krigen mot «den indre fiende» som består av deler av nasjonale majoriteter, og en rekke forskjellige former for diskriminering og lovbrudd mot menneskeheten…» Pierre Sané skrev i et åpent brev til avgåtte president Ernesto Samper at «… flere [menneskerettighets] forkjempere har blitt drept i løpet av de siste fire årene enn under noen annen regjering. Til tross for gjentatte løfter om å beskytte menneskerettighetsforkjempere, har din regjering ikke klart å fylle sine forpliktelser…» I denne vanskelige konteksten, og under svært dårlige forhold for fysisk og psykisk sikkerhet, jobber de herjede menneskerettighetsorganisasjonene for å rapporterer om situasjonen og promotere de mest basale aspektene ved menneskerettighetene. I løpet av de siste årene, har det internasjonale samfunn økt sin interesse for situasjonen i den colombianske konflikten. Det har vært en økning i aktiviteten blant internasjonale organisasjoner og institusjoner siden 1994. Den gang var det bare noen få internasjonale NGOer som hadde permanent tilstedeværelse i Colombia, blant annet Røde Kors, Project Counseling Service for Refugees og PBI. Da FNs Høykommissær for flyktninger åpnet et eget kontor i Colombia i 1997, markerte det et vendepunkt i interessen for landet. -----------------------------------
Angi som favoritt
Bokmerke
Send som e-mail
Treff: 1409 Kommentarer (0)
 Skriv kommentar
|
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
